Nitidig imagebygging får en smell på barske Nordkalotten.
Time etter time, dag etter dag, uke etter uke har Ludo trasket tålmodig nordover. Han har dratt sin del av børa, han har funnet veien i tåka, han har sjarmert damene og stoppet kjeften på bartetrøndere. Kort sagt må han ha hatt en solid opptur siden Sørlandet!
Los på målet. Og tross enklete rypedrevne feilskjær, tipper vi at ekspedisjonshund-imaget var nokså på topp da trioen svinset i treriksrøysa sin omegn. Nordkapp må definitivt føles innenfor rekkevidde etter så mange mil på ski. ( I den grad Ludo orker å tenke på at turen skal ta slutt…).
Leke-last. Derfor tror vi det må ha vært nokså kjipt for Ludo å ta ekte Nordkalotten-realiteter inn over seg. Vi tror han innerst inne innser at han ikke er polarhund (rype-avstikkere og frakk beviser vel det). Men vi tror det kan ha vært et sjokk at hunder derover ikke trekker sekstitalls-akebrett…. og at han ikke engang får parkere sammen med dem.
På den annen side: Hvordan skulle han fått jaget ryper i trespann?
Protest-rute. Om han kvitterte med å stikke etter ryper i helt feil retning har vi ikke fått bekreftet – bare at det ga “noe merarbeid for teamet”, som Ine-Lill diskret formulerte det. Vi får tro det var innenfor kartene….
Dette gjensto av ruta onsdag i forrige uke. De har nok sust gjennom en del av kartene allerede.
Post-ekspedisjons-traumatisk-lidelse (PETL) på gang? Nå fosser de avgårde; de er allerede forbi Kautokeino. (Mer om det følger). Hvordan blir hverdagen for Ludo når målet er nådd? Når han ikke lenger er i sentrum som en av tre, hele tida? Vi bare spør…