I 2006/07 gikk vi direkteruta opp polskebreen som det eneste taulaget den sesongen. På grunn av ekstremt mye vind og nedbør brukte vi 17 dager på å bestigningen. Toppstøtet ble en to dagers økt på grunn av mye snø. Vi hadde bivuakk på 6200 moh. Under kan du lese om våre spennende opplevelser fra dag til dag formidlet til Hilde Kari Nylund via satelittelefon.
Mot nye høyder
Posted on 09.12.06
Ine-Lill og Rita er nå på veg til Argentina og Sør Amerikas høyeste topp Aconcagua. Vi skal følge dem på trygg avstand…
Myk start på programmet
Posted on 10.12.06
De siste grammene. Etter en lang og slitsom reise skal Ine-Lill og Rita lande i Mendoza mandag morgen lokal tid. Der må de skaffe seg tillatelse til å dra inn i Aconcagua nasjonalpark og kjøpe inn det siste av mat og utstyr.
Ro og akklimatisering. Jentene var nokså overarbeidet før de dro og fikk ikke trent så mye som de ville. Ekspedisjonsleder Ine-Lill var derfor litt stresset før avreise, og har planlagt litt ro og akklimatisering i fjellene rundt Mendoza de første dagene.
Luksus, liksom. Planen er å reise til Vallecitos og San Antonios, for det de kaller ´litt luksus´ før teltlivet starter for alvor. Her ser du hva disse hardbarkede teltfantastene mener med luksus.
Polsk, faktisk. Imens venter hjemmeteamet spent på elektronisk kontakt med ekspedisjonen, og vi poster informasjon med en gang vi vet noe mer. Vi vil etter hvert også skrive mer ruta jentene planlegger å ta opp den polske breen til El Techo de America – Amerikas tak.
Akklimatiseringen har startet
Posted on 13.12.07
Nå kan vi endelig komme med nytt om ekspedisjonen. Etter en skarve tekstmelding
fra mellomlanding i Buenos Aires har det nemlig vært stille, men i dag ringte Ine-Lill fra satellitt-telefon på minst 2700 meters høyde. Moro!
Inka-knutepunkt. De har sovet to netter på Puente del Inca Hostel, som ifølge Ine-Lill har ´grei standard´. Under Inka-riket var dette et strategisk punkt for å krysse Andes-fjellene. De siste årene har det blitt utgangspunkt for de fleste ekspedisjoner til Aconcagua, og er den eneste overnattingsmuligheten så nær Aconcagua-parken.
Første tur tilbakelagt. I går var jentene på den første akklimatiseringsturen – sju timers opp til 3500 moh. I dag var planen en ny tur i høyden, men muligens med buss fordi Rita er litt småsjuk. (De vanlige reiseplagene som rammer mage og sånt…) I morgen er planen å starte turen for alvor! Ine-Lill skulle forhandle med muldyr-utleieren i dag.
To etapper på én bolle
Posted on 15.12.07
I går kom Ine-Lill og Rita seg inn på selve fjellet. Fra 2400 meters høyde gikk de langs elva i Vacas-dalen opp til Pampa de Leñas på 2960. Der er det vanlig å campe, men våre damer gikk rett på ny etappe etter lunsj. Avtalen om muldyr var i boks, så de slapp å bære all bagasjen selv.
0,4 bolle på mila. – Nå er vi på Casa de Piedra, på 3200 moh, opplyste Ine-Lill på telefon fredag morgen lokal tid. Det betyr at de tilbakela 2,5 mil i går. Ekspedisjonslederen berømmmer innsatsen til Rita: – Formen hennes har blitt bedre, men hun fikk ikke i seg mer enn én bolle på hele dagen.
Bre i sikte. – Det var en fantastisk flott tur- vi så rett på fjellet og den polske breen. Heftig! Fortalte Ine-Lill entusiastisk. De møtte ingen andre, bortsett fra noen hester og muldyr. Nå er de alene i leiren. Ei gruppe på fem andre gikk videre i morges, men Ine-Lill og Rita skal være ved Casa Piedra ei natt til.
Snart mer slitsomt. I morgen er planen å gå opp til Plaza de Argentina på ca 4200 moh. Muldyrene og føreren deres blir med dit opp, men så er det slutt på drahjelpen. – Da begynner den harde fysiske jobbingen. Det er langt igjen inn til fjellet, understreket Ine-Lill. Den polske breen ligger på ca 5200 moh. For en grov oversikt over området, kan du sjekke denne siden.
Teknisk rute. Forholdene avgjør hvilken rute de velger til toppen. I utgangspunktet har de tenkt seg opp en rute direkte opp den polske breen. Den er teknisk vanskelig og krever klatring med to økser og stegjern samt sikring med standplass. En offisiell nettside for Mendoza har info om andre ruter – men jeg advarer på forhånd: Den er ekstremt lite brukervennlig med endeløse animasjoner og klissete latinopop….
Fyker avgårde
Posted on 16.12.07
I godt sig: Etter hviledagen i går gikk jentene i dag fra Casa de Piedra til Plaza Argentina på 4200 moh. – Vi starta sist og kom først opp – som vanlig, sa Ine-Lill fornøyd på telefon i kveld. Rita er frisk igjen og har god appetitt. – Vi er i knallform, konkluderte jentene.
Voldsom vind. Aconcagua er kjent for lunefulle vindforhold, og det har slått til i dag. – Det var forferdelig vind på vei opp hit, og det blåser fortsatt godt, opplyste Ine-Lill mens teltduken blafret tydelig i bakgrunnen. Derfor tok det lang tid å sette opp teltet i dag, og jentene måtte til og med bruke noe av klatreutstyret for å få det til.
Blåser i stykker. I flere av leirene oppover mot toppen har mange telt blåst i stykker i den kraftige vinden, men foreløpig går det greit med våre damer. – Vi har valgt et lett telt for å spare vekt, men det er selvsagt ikke like stabilt som tyngre telt, påpekte ekspedisjonslederen. Vi hjemme stoler på at materialdoktor Glenne vet råd.
Muldyra takker av. Vindforholdene har også sendt alle ned fra forsøk på å nå toppen. Nå skal jentene holde seg på 4200 i to eller tre dager. Deretter blir det mer slit med å transportere utstyr, siden muldyrene gir seg ved Plaza Argentina. Vi takker de seige arbeidsdyra for innsatsen ved å vise en gresk slektning som nok har et litt lettere liv….
Lite ro i rompa
Posted on 19.12.06
Ikke hvile, nei… Søndag skulle være hviledag på Plaza Argentina, men Ine-Lill og Rita klarte ikke helt å dy seg. De gikk en akklimatiseringstur opp til ca 4600. I går gikk de opp til Camp 1 på 4850 moh, med 20 kg utstyr hver. – Vi starta i 12-tida, og det gikk veldig lett. Vi passerte ganske mange på vei oppover, men vi hadde jo fordel av at vi kjente deler av ruta fra dagen før, påpeker Ine-Lill.
Vurderer rute. Jentene er fortsatt usikre på valg av rute til toppen. – Vi skal bære opp alt utstyret for å ta direkteruta over den polske breen. Men forholdene er vanskeligere der enn i fjor – blant annet er det mer is. Vi skal ta et fornuftig valg når vi er nærmere starten på ruta, sier Ine-Lill. To andre ekspedisjoner har tenkt å gå opp den samme veien.
Fortsatt mye vind. Teltduken blafret i bakgrunnen også da Ine-Lill ringte i dag, og det er såpass mye vind at ingen har nådd toppen på ganske lenge. Jentene er litt bekymret for teltet, men de forsterker det godt med barduner, og det ligger skjermet. – I Camp 1 er det levegg, og det skal også være mulig å bygge levegg i Camp 2, opplyser Ine-Lill.
Sulten støtt. Ekspedisjonslederen sliter selv med den samme utfordringen som på turen til Denali: hun er konstant sulten. – Men etter to middager pleier jeg å roe meg, sier Ine-Lill, og forteller fornøyd at Rita holdt på å steke ostesmørbrød i bakgrunnen. Ifølge Rita har Ine-Lill haukeblikk for alt som ligner på fordøyelige kalorier.
Koser seg på tur. Ine-Lill sier deres turstil er enkel sammenlignet med andre de møter. – Vi har det minste og enkleste teltet, og her sitter vi og spiser. Andre får middagen servert i store telt, forteller hun. Dessuten stiller de fleste i blodseriøst fottøy og utstyr selv når de er langt unna snø og is. – Vi går i joggesko, vi, og koser oss med å være på tur.
Stille i steinrøysa
Posted on 20.12.06
Jentene flytta opp til Camp 1 i går. – Det var ganske tungt. Men da vi så hvordan andre strevde seg oppover, skjønte vi at vi er i god form, forteller Rita.
Ensom i røysa. I dag er de alene i leiren, som ifølge Rita ikke er stort mer enn ei steinrøys. Flere detaljer om røysa gikk dessverre tapt i skurring på satellittelefonen
Håper vinden løyer. Vinden blåser fortsatt ivrig i fjellet, noe Ine-Lill og Rita begynner å bli litt lei av. De håper vinden gir seg når månen om to dager går fra ny til ne eller hva det nå var, som en guide optimistisk hadde foreslått. Det var ikke noe tydelig blafring over telefonen i dag, så jeg regner med det betyr at teltet i hvert fall ligger godt i le.
Hviledag. Telefonforbindelsen ble brutt altfor raskt i dag, så jeg fikk ikke høre noe særlig om jentenes planer. Derfor vet jeg heller ikke om de har pakka joggeskoene ned i sekken og tatt på mer solid fottøy… Uansett hviler de nok i dag, og de kommer til å gå opp til Camp 2 på ca 5800 før de velger rute – etter hva jeg har skjønt.
Se på rutekart. Den polske breen har fått navnet sitt fra den polske ekspedisjonen som først klatret den i 1934. Nå har jeg endelig funnet et bedre oversiktskart – denne gangen uten latinopop! Rute 19 er direkteruta over den polske breen. ( Eller gå inn på siden herfra og se ruter fra flere kanter). Hvis noen lurer på hvor harry slike kart kan lages, har jeg funnet en verdig kandidat.
Dårlig sesong så langt
Posted on 21.12.06
Fikk ikke se breen: I går holdt Ine-Lill og Rita seg stort sett i Camp 1 – men gikk 150 høydemetre oppover. – Det var mye vind og snø, så vi fikk ikke sett breen slik vi hadde lyst til, sier Ine-Lill.
To av tre gir tapt. Vinden er fortsatt sterk, og jentene har fått greie på at bare fire personer har nådd toppen hittil denne sesongen. Det finnes ingen offisiell statistikk, men visstnok prøver ca 3500 seg hver år, og omtrent 30 % når toppen, ifølge denne siden.
Flytter oppover. I dag flytter ekspedisjonen utstyr opp til Camp 2 på ca 5800 moh. Jentene har ikke nådd breen, og går fortsatt på grus og stein. – Vi ville helst gått på snø, for da trives vi best. Da er det også mye lettere å bygge levegger, påpeker Ine-Lill.
Sakte akklimatisering. Ekspedisjonslederen melder at de har vært litt smådårlige, men det skyldes nok først og fremst vanlige hormonsvingninger. Derfor har akklimatiseringen ifølge Ine-Lill gått litt dårligere enn de er vant til. – Det er ikke forsket noe særlig på kvinner i høyden, og vi stiller gjerne som prøvekaniner, sier hun.
Fortsatt vind i sikte. Dessverre ser det ikke ut til at vinden vil løye med det første, ifølge en værmelding Julia har funnet. Fram til lørdag blir det ikke roligere, men det skal visstnok ikke bli snø. En annen side har en deltajert oppskrift på hvordan du kan lage din egen 48-timers empirisk baserte værmelding. Ganske morsomt! Samtidig anbefaler de barometer og værmelding på radio hvis du virkelig skal lykkes i å nå toppen…
Lesing i leiren
Posted on 24.12.06
http://www.aconcagua.mendoza.gov.ar/english/home.swf
Julefreden har ikke akkurat senket seg over Ine-Lill og Rita i Camp 1, for det blåser fortsatt friskt. – Vi holder teltet og leser bøker, kunne Rita opplyse på en dårlig telefonlinje i går.
Venter i Camp 1. Damene har depot i Camp 2, men vinden er for sterk til at de kan bevege seg oppover. Derfor vil de prøve å holde ut etpar dager til med den maten de har ved teltet, før de går opp igjen.
Værvarsel på SMS. Rita påsto at de holder teltet og leser, men forbindelsen var såpass dårlig at jeg ikke helt kan garantere at jeg oppfattet riktig… i så fall kan Rita komme til å perse i litterær lesing, for vinden kommer neppe til å løye vesentlig de neste to-tre dagene. ( I hvert fall etter hva jeg har klart å finne ut). På bestilling fra Rita har jeg nå begynt å sende dem værvarsel pr sms, for det er tynt med alternativer i høyden.
Lov å rangle. Selv om jentene er forsiktige med maten så de slipper å løpe opp og ned til depotet, får vi da håpe at de har noen godbiter på lur til i kveld… Det er ikke sikkert ekspedisjoner bryr seg om så trivielle ting som jul, men de har i hvert fall lov til å være lenge oppe: Normalt skal rosignalet ved Aconcagua gå kl 22, men julaften og nyttårsaften er unntak! Jeg tuller ikke engang – bare sjekk latinopop-sida.
Avgjørelsens time
Posted on 25.12.06
I dag må Ine-Lill og Rita enten dra opp til Camp 2 eller ned fra Camp 1 hvor de skulle sove i natt. – Vi har det bra, men har litt lite mat, fortalte Ine-Lill i går kveld. Det betyr vel at de ikke skeiet voldsomt ut på julaften, men forbindelsen var for dårlig til at jeg kunne få noen detaljer om planene.
Vurderer rute. Ine-Lill og Rita har sett begynnelsen på fra Camp 2, og forholdene ser fine ut. Hvis de går opp, blir det over breen – men de prøver kanskje den falske polske ruta. Denne varianten traverserer over til normalruta, og er mindre teknisk enn direkteruta over breen. Sjekk denne siden for mer informasjon, eller denne.
Litt mindre vind. Det store spørsmålet er hvordan vinden utvikler seg. Værmeldingene tyder på at den vil minske litt de neste dagene, men jeg vet ikke om det blir rolig nok til at jentene kan fortsette oppover. Jeg har sendt dem ny værmelding, og regner med å høre fra dem i løpet av dagen, hvis forholdene tillater ringing. ( De kan motta sms, men dessverre ikke sende).
Gava er ‘åpna’. Selv om Rita og Ine-Lill kanskje ikke er så opptatt av julefeiring, har vi andre stor glede av høytiden, ferien, mye god mat.. og pakker. Hjemmelaget synes vi kan røpe hva vi har kjøpt til ekspedisjonen, for det er nemlig klart inspirert av de siste dagers hendelser i Argentina: Et esel! Det går til noen som har mer bruk for og nytte av et transportdyr enn Rita og Ine-Lill, om Oxfam holder hva de lover.
Fortsetter oppover
Posted on 25.12.06
– Vi går opp til Camp 2 i dag, sa Rita for litt siden. De har ikke mer mat igjen, så det nyttet ikke bli i teltet. Da er det bedre å gå opp til matlageret i Camp 2.
Vinden blåste hardt i Camp 1 i natt – opp mot 100 km/t vindstyrke, ifølge Rita. Det tærer på barduner mm, men foreløpig går alt greit.
Ruta opp til Camp 2 ( og mer mat…) er ganske skjermet for vind, og de kjenner den etter hvert godt. Hvis været bedrer seg utover dagen og kvelden, kan det hende de fortsetter videre. Vinden er blitt svakere, og fortsetter å synke fram til torsdag, om denne meldingen har rett.
Trolig toppstøt i natt!
Posted on 26.12.06
Ine-Lill og Rita gikk opp til Camp 2 i går, og holder seg i ro i teltet i dag. Været er bedre.- Vi har fantastisk utsikt til Andesfjellene, og det er ganske stille, sier Ine-Lill. De satser på toppstøt i natt lokal tid!
Spenningen stiger. – Vi vet ikke hvilken rute vi velger ennå. Forholdene ser fine ut på direkteruta, men vi heller vel litt mot normalruta (den falske polske ruta) på grunn av værforholdene, sier Ine-Lill.
Ingen opp direkteruta. Vinden har roet seg litt, men forholdene er fortsatt litt uforutsigbare. Dessuten er det ingen som har kommet seg til toppen via direkteruta hittil denne sesongen. – Et spansk team har prøvd seg to ganger, men gitt opp på grunn av mye vind. Vindforholdene har vært ekstreme i år, fastslår Ine-Lill. Jentene er ikke bekymret for at direkteruta er teknisk for vanskelig, men frykter vindkastene oppover.
Tøff dag i går. De hadde en slitsom tur opp fra Camp 1 i går. – Det tok en time lenger enn vi hadde regnet med, og da vi kom opp, var det fullt av vann og is i teltplassen vi hadde holdt av, opplyser Ine-Lill. De brukte tre timer på å drenere og sette opp teltet, og det ble ikke tid til voldsom levegg-bygging.- Dessuten hadde vi lite mat på vei opp, så vi måtte rasjonere, forteller Ine-Lill. Nå har de tilgang på flere kalorier, men ikke mer enn at hun stoppet snakk om julemiddagen vår…
Feiret med granbar. Takket være god telefonforbindelse tidligere i dag kan jeg omsider bringe litt flere detaljer om julefeiringen i høyden: – Vi hadde med en grankvist og norsk flagg. Vi knuste barnåler for å få julelukt, og Rita hadde med fem bakkels som hadde blitt til 120, forteller Ine-Lill. Heldigvis hadde de skikkelig middag på julaften, og pakket også opp julekort. Litt forsinket viderebringer jeg herved Ine-Lill og Ritas ønsker om god jul til familie, venner og eventuelle andre lesere.
Siste sjanse for toppstøt
Posted on 27.12.06
Fortsatt i Camp 2: Det ble ikke noe forsøk på toppstøtt natt til i dag. – Den avgjørelsen var riktig, for i dag er det snø og tåke, forteller Ine-Lill på telefon i ettermiddag. I natt blir siste mulighet for å nå toppen, i hvert fall på en stund. Jentene har rett og slett ikke nok mat til å bli lenger.
Mest utholdende. Rita og Ine-Lill er de siste igjen i Camp 2 av alle som dro opp samtidig. – Det viser at det er en fordel å organisere turen selv. Dessuten var det nok lurt av oss å være så lenge i Camp 1. Andre dro videre opp for tidlig, og fikk forferdelig vær her oppe, sier Ine-Lill. Fortsatt har ingen kommet seg til toppen via direkteruta denne sesongen.
På hugget. Tross dårlig kaloriinntak er jentene på hugget, og virket sikre på å prøve toppstøt i natt. De trenger klarvær for å gå direkteruta – hvis ikke, prøver de seg på normalruta. – Hvis vi ikke når toppen nå, vet vi ikke hva vi gjør. Det vil ta oss ei uke å gå ned for å skaffe mat, opplyser Ine-Lill. Hun vil prøve å selge satellittsamtaler for mat, og vi får håpe det bringer inn noen sårt tiltrengte kalorier…
Skjebnetimen er utsatt
Posted on 28.12.06
Vinden blåser fortsatt såpass friskt at Ine-Lill og Rita ikke kunne prøve seg på toppstøt i natt. – Men vi har funnet et matdepot fra en tidligere ekspedisjon, så vi trenger ikke gå ned igjen ennå, forteller Rita fornøyd,
Fant forlatte kalorier. Mens Rita snakker i telefonen, svinser Ine-Lill ivrig rundt i bakgrunnen og undersøker kalori-skatten. (Av alle ting inneholdt depotet til og med tannpirkere! Jeg håper det var igjen litt tørket kjøtt også).
Tålmodighetsprøve. I natt var jentene oppe hver time for å sjekke værforholdene, men vinden ga seg ikke av den grunn. – Det blåste så mye at jeg tror teltet ville blåst vekk om vi ikke hadde ligget inni det, sier Ine-Lill. All ventingen begynner å tære på tålmodigheten. – Men i det minste trenger vi ikke bruke ei uke på å gå ut igjen for å hente mat, påpeker Rita.
Hittil høydesterke. Begge er i god form selv etter såpass lang tid i høyden. – Vi vet vel ikke akkurat om vi akklimatiserer her, men så langt går det veldig bra, sier Rita. Situasjonen i Camp 2 er heller ikke dramatisk tross kalori-underskuddet, for de to etappene ned til Plaza Argentina er lette og kan gå unna på fire til fem timer.
Uviss vind. Værmeldingen jeg forer ekspedisjonen med, fortsetter å påstå at vinden skal roe seg. Men nedgangen skyves stadig framover i tid, så det er helt uvisst om været blir bra nok for toppstøt mens jentene fortsatt har tålmodighet og kalorier. Aconcagua er beryktet for uforutsigbart vær, særlig fordi fuktige vinder kommer inn fra Stillehavet.
INE-LILL OG RITA PÅ TOPPEN AV ACONCAGUA
Posted on 30.12.06
– Nå står vi på toppen av Aconcagua. Og ikke nok med det – vi har gått direkteruta, sa en strålende fornøyd Ine-Lill for ca to minutter siden!
Første fra direkteruta. Dermed er hun og Rita de første som har kommet seg opp den teknisk vanskeligste veien denne sesongen. VI GRATULERER! (Og er ikke så rent lite stolte på deres vegne!!!)
Ventet seg til godvær. – Det er helt fantastisk vær her – strålende sol, god sikt og nesten sommertemperaturer, fortalte Ine-Lill. Jentene fortjente jammen godvær på toppen, etter å ha vært så utrolig tålmodige i den rekordsterke vinden de har hatt store deler av ekspedisjonen.
Tøffeste tur. – Fysisk og mentalt har dette vært den tøffeste turen både Rita og jeg har opplevd, konkluderte Ine-Lill. Den første tredjedelen av direkteruta er på ca 30 grader, men deretter var det fra 50 grader til 70 grader. – Ruta krever maks konsentrasjon, og du kan jo tenke deg hvordan det er med den raske pulsen du får i slike høyder, sa Ine-Lill.
Sov på 6500. Jentene siktet seg inn mot toppen i går, men rakk ikke helt opp. Derfor måtte de sove i bivuakk på 6500 moh. – Bare det i seg selv er jo ganske tøft, påpekte Ine-Lill. De sov ikke spesielt mye, og var både slitne, sultne og trøtte da de ringte fra toppen. Ned igjen tar de normalruta, og det kommer sikkert til å gå fort og greit.
Vekker oppsikt. Oppe på toppen kom flere andre klatrere bort for å gratulere våre seige og stae norske jenter som kom seg opp den vanskeligste veien. – Flere sa de hadde tenkt på å gå direkteruta, men ingen av dem gjorde det. En del så oss fra Camp 2 da vi var på vei, og vi får ganske mye oppmerksomhet her på toppen, fortalte Ine-Lill. Det skulle bare mangle!
Fetekuren har startet
Posted on 02.01.07
I kalori-sikkerhet: Ine-Lill og Rita har nå kommet seg ut av fjellet, og er på vei til Mendoza. De er magre og slitne, men har allerede startet fetekuren, melder Rita.
Ullent om biff. Jeg fikk en litt kryptisk melding om ublidt møte med argentinsk biff tilbake i sivilisasjonen, men nå er visst alt såre vel. Mer om det senere.
Strev å komme ut. Jentene brukte to dager på å komme seg ut: Den første gikk med til å få alt utstyr og ´human waste´ ( har ikke lyst til å oversette det…) ned fra Camp 2 og Camp 1 til Plaza Argentina. Den andre dagen gikk jentene de siste 42 km ut av fjellet, men jeg vet ikke om de hadde muldyr-hjelp denne gangen.
Vinen må vente. Ifølge Rita er kroppen hennes overanstrengt, men den er allerede restituert en del på en natt. (Det var vel på Hostel del Inca, får vi tro, de eneste sengene i en halv mils omkrets). Nå er det største problemet såre lepper – som foreløpig ikke tåler vin. Dobbelt grunn til å satse på fet kost, ikke sant…
ETTERORD